Det er hardt å være mann; hardt å leve opp til de kravene som kommer med den dominerende oppfatningen av maskulinitet, oppfatningen av den tøffe mannen.

Den dominerende oppfatningen av maskulinitet i Norge i dag er lett å oppsummere: Menn er forventet å være naturlig konkurrerende og aggresive, og det å være en ekte mann er derfor merket med en kamp for kontrol, erobring og dominans. Selv om vår kultur erkjenner at menn i enkelte situasjoner har trekk tradisjonelt forbundet med kvinner (omsorg, følsomhet, medfølelse), er det i bunn og grunn menns styrke-uttrykt-som-tøffhet som definerer oss. De aspektene av maskulinitet må bevares for at en mann kan være en ”ekte mann”.

Her mener jeg selvfølgelig ikke at hver eneste mann har dette synet på maskulinitet. Men dette synet er framhevet i institusjoner og aktiviteter – best lagt merke til i næringslivet, millitæret og idretten – og blir enda kraftigere gjennom massemedia. Det kommer spesielt til syne i måten menn snakker om sex og oppfører seg seksuelt. Og vår kulturs mannlige helter reflekterer disse egenskapene: De er som oftest menn som tar kontroll i stedet for å komme fram til enighet, tar makt i stedet for å samarbeide og som er villige til å være voldelige for å oppnå sine mål.

Den oppfatningen av maskulinitet er farlig for kvinner. Den fører til at menn prøver å kontrollere ”sine” kvinner og til å definere sin egen nytelse i den kontrollen, som fører til katastrofale nivå av voldtekt og mishandling. Men denne oppfatningen av maskulinitet er giftig for menn også.

Hvis maskulinitet er oppfattet som erobring, betyr det at menn alltid vil kjempe mot hverandre om dominans. I et sosialt system basert på hierarki og makt, kan det bare være en konge på haugen. Hver eneste mann må på en eller annen måte være underlagt kongen, samtidig som kongen alltid må være nervøs for hvem som vil komme opp på haugen og kaste ham av.

Ingen mann skapte dette systemet, og kanskje vil ingen av oss, hvis vi fikk valget, velge det. Men vi lever våre liv i dette systemet, og det deformerer menn, krymper vår emosjonelle bredde og dybde. Det holder oss borte fra gode forhold med andre mennesker – ikke bare kvinner og barn – men med andre menn også.

Dette betyr ikke at de negative konsekvensene av denne giftige maskuliniteten er like farlig for menn som for kvinner. Som feminister lenge har poengtert; det er en stor forskjell på at mange kvinner lever med muligheten for å bli voldtatt, slått og drept av mennene i sine liv, og at menn ikke klarer å gråte. Men vi kan se at de kortsiktige fordelene menn oppnår ikke er tilstrekkelig for det menn mister på lengre sikt – nemlig en del av vår menneskelighet.

Kulturen vår er besatt av kjønnsforskjeller. ”Se hvor forskjellig menn og kvinner oppfører seg; det må være på grunn av at menn og kvinner er fundamentalt forskjellig.” Dette er ikke akkurat et overbevisende argument når et sosialt og politisk system har skapt forskjeller mellom menn og kvinner i lang, lang tid.

Herfra skulle det jo ikke være så vanskelig å innse at maskulinitet i sin helhet burde kastes på søppeldynga. Likevel er det mange som argumenterer med at vi bare trenger å omdefinere hva maskuline egenskaper er. At maskulinitet kan omfatte verdier som følsomhet, omtanke, omsorg. Men er ikke disse egenskapene i bunn og grunn menneskelige egenskaper?

Vi identifiserer maskuline trekk som konkurranse, dominans og vold fordi vi ser mønstre i sosiale adtferd; menn har i større grad denne oppførselen. Vi kan fortsette ved å observere og analysere måtene menn blir sosialisert til å oppføre seg på disse måtene, for å så kunne forandre denne destruktive atdferden. Den analysen er forskjelllig fra å si at gode egenskaper som er tilstede blant både menn og kvinner på en eller annen måte primært tilhører et av kjønnene. Å tildele dem til et kjønn er misvisende og nedverdigende for det andre kjønnet som da er forventet å ikke ha denne egenskapen i like stor grad. Med en gang vi begynner å si at styrke og beslutsomhet er maskuline trekk, fører det til den konklusjonen at kvinner ikke er like sterke og beslutsomme.

Selvfølgelig, hvis vi skal kaste maskulinitet på dynga, må vi kaste femininitet i samme slengen. Vi må stoppe å prøve å definere hva menn og kvinner skal være i verden ut i fra en utrolig overdimensjonering av viktigheten av fysiske forskjeller mellom kjønnene. Det betyr ikke at vi ignorerer de små forskjellene når de betyr noe, men at vi slutter å tro at de betyr noe uansett og når som helst.

Jeg tror ikke denne planeten kan overleve på lengre sikt hvis den nåværende oppfatningen av maskulinitet fortsetter. Vi står foran politiske og økologiske utfordringer som ikke kan bli møtt med den gamle modellen av hva det er å være mann. På et mer intimt nivå, er viktigheten for forandring like stor. For de av oss som er biologisk mann, vi har et vanskelig valg; Vi kan nøye oss med å være menn, eller vi kan strekke oss etter å bli mennesker.