Månelanding
Kritiske spørsmål og lynsjing – mye det samme
I dagens DN (01.03.11) skriver professor i skatterett Ole Gjems-Onstad om det justismordet han mener Dagsrevyens journalister har utsatt selskapet Adecco og dets representanter for. Han går rett i fella for overdrivelse, og sammenlikner kritiske spørsmål med lynsjing. La oss ta en titt på to illustrasjoner som kan sees i sammenheng med Gjems-Omstads påstand:
Som vi ser har Gjems-Omstad helt rett. Kritiske spørsmål og lynsjing – mye det samme.
De sløsende byråkratene i offentlig sektor
Ingen liker høyere skatter, og ingen liker underfinansierte offentlige tjenester. Det er det klassiske dilemmaet om å vil ha noe som du ikke vil betale for. Bortsett fra at nå finnes det en ny mulighet, en tredje vei.
Opposisjonspolitikere uavhengig av tidsalder, parti eller seksuell orientering dukker opp som troll i eske. De har en løsning, de har tenkt på noe ingen har tenkt på før, og de kommer snart til et torg nær deg. De skal ikke kutte offentlige bevilgninger. Da kunne det jo hendt at de måtte stå for de nedskjæringene de sto bak. De skal ikke øke skattene heller. Hvem tror du de er? Leninister?
Nei, de skal kutte offentlig sløsing. De skal fjerne byråkratiet. De skal sende alle ledere, mellomledere og papirflyttere i offentlige etater til Sibir. Men de er ikke leninster. Helt sant, kors på halsen.
Det er jo så enkelt. Hvorfor har vi ikke tenkt på det før? Selvfølgelig koster det penger å ha en person som skriver fakturarer, en som bretter konvolutter og en som slikker frimerker. I hvert fall når de alle tre har mastergrad fra humanistisk fakultet.
Få sløsingen bort, sier jeg. At ingen har tenkt på det før! For denne ideen burde de få Nobels Fredspris i både litteratur og kjemi.
Det eneste problemet jeg kan se er at når de tjue menneskene på toppen byttes ut med tjue nye mennesker, tar de ikke med seg de nesten 800 000 menneskene som kanskje driver med sløsing hver dag. Men det problemet har sikkert opposisjonspolitikkerne løst allerede, de vil bare ikke så det til noen. For da ville det ikke vært en overraskelse.
La oss nå si at noen er veldig mot sløsing. Da virker det jo nærmest logisk at noen er veldig for sløsing? At noen bruker tid og penger på å invistere i og utvikle nye typer sløsing. En type sløsing som er raskere, enklere og som gir mer sløsing for hver krone av skattebetalernes penger.
Problemet er jo bare at det er ingen som er for sløsing. Alle er mot, men ingen får gjort noe med det. Hvorfor ikke? Kanskje fordi byråkratene i offentlig sektor som skulle lest internnotatet om sløsing er for opptatt med å kaste bort tiden på tulleoppgaver som å undervise og stelle for bestemor.






